Ranet / Robbed

(English version below)

Det er søndag og jentene har i løpet av en støvete uke sett fram til en dag ved et av byens svømmebasseng. Ett enda bedre forslag lanseres av nabo Bjørn som inviterer oss med til Toliara’s nærmest liggende strand. Bare 3-4 km unna, og der finner vi et langt strandområde helt menneske tomt! Deilig å ha hele stranden for seg selv - her er det virkelig bare å boltre seg! Solkrem og bikinier kommer på og jentene tar seg en deilig dukkert. Bjørn vil ikke forlate bilen så han venter til vi er tilbake før han tar seg en liten tur langs strandkanten. Vi døser i solen og syns livet på Madagascar er strålende! Men hva gjør denne fremmede mannen borte med bilen?? Vi prøver oss med ett par hallo, men han er visst ikke av den snakkesalige typen. Begynner å skjønne hva som skjer og kommer oss på beina mens vi knytter bikinitopper for harde livet. Føler oss ikke akkurat mindre sårbare i kun bikini… Mr. uvedkommende forsøker å åpne bilen, men den har Bjørn låst. Han peker på sekker og vesker inne i bilen og ber oss åpne bilen. Har våpen i hånda – en nunchako. Bagasjeromsdøren er åpen, men vil vi at han skal vite det? Hva om han stikker av med hele bilen? Kjenner eg blir sinna… Og vår gjest blir mer og mer desperat… Drister meg til å stille mellom han og bilen. Har i det siste hørt at eg har farlige øyner, og tenkte at nå kunne jo de komme godt med. Men, dessverre, i det avgjørende øyeblikket holdt de ikke mål… Legger kjapt om strategien og forsøker verbal konfliktløsning. Husker ikke hva som ble sagt. Har en følelse av at eg snakket engelsk, og at han skjønte null og niks. Men kroppsspråk er jo også noe og eg tror vi egentlig skjønte hverandre ganske godt. Eg skjønte i alle fall han veldig godt at det var best å stikke da han løftet nunchakoen mot meg … Stressnivået var vel noe høyt og eg presterte å si til Linda at ”eg springer for å hente Bjørn!” hvorpå ho blir vill i blikket og gav meg tydelig beskjed om at det var et veldig dårlig forslag å springe fra henne nå! Det kunne vært et vakkert bilde med to bikinikledde jenter løpende på en øde strand, men nei. Vi snublet oss over sanddynene, kikket oss over skuldrene, Linda skriker ”Arrêt! Arrêt!” og eg roper febrilsk på Bjørn.

Han etterlot seg i alle fall bilen. Ett vindu knust og ingen vesker å se. Vi kommer oss av gårde og forsøker å følge fotsporene til vårt nye bekjentskap, men uten hell. Spør noen som bor i området, men ingen har, selvfølgelig, lagt merke til en ung gutt løpende med to ryggsekker og en knall oransje strandveske. Politistasjonen er neste stopp. Må jo melde ifra. Dreier seg vel mer om forsikringspenger enn om tro på at gjerningsmannen blir tatt. Det ble heller aldri spurt om beskrivelse av tyven så de kan tenkes at politibetjentene var av samme oppfatning. Stemning på politikontoret er relativt slapp. Får beskjed om å skrive erklæringen sjøl – de har ikke papir… Det er bare å gjøre som man får beskjed om, så vi knoter ned noe på fransk og kommer tilbake. Det merkelige er at ved registreringen skrives hele erklæring vår av for hånd av samme politibetjent som tidligere ikke hadde papir… Bjørn (flytende i gassisk) tar seg av snakkingen og vi får god tid til å se oss. Murpuss og malingsflak drysser ned fra alle vegger. Boss og rot overalt. Bak en disk henger bilder av kriminelle i håndjern. Plutselig kommer en rotte spankulerende over golvet. Den neste som krysser gulvet er en arrestert mann som plasseres bak lås og slå. Fengselet ligger vegg-i-vegg. En an mann kommer med hjemmelaget mat og en flaske vann til en av de innsatte. Det er visst sånn fangene overlever….

Ja, eg har noen eiendeler færre enn i går, men er nå det så mye å klage over? Og ja, eg ble truet, men ingen ble fysisk skadet. Har eg egentlig ikke mest grunn til å være takknemlig? Konklusjonen er altså at livet fremdeles er strålender her på Madagascar, men de deilige, folketomme strendene kan eg godt klare meg uten!


English version:

It’s Sunday and the girls have, during a long and dusty week, been looking forward to a day by one of the city’s swimming pools. An even better suggestion is made by neighbor Bjørn who invites us to Toliara’s nearest beach. Only 3-4 km away we find a beach with no other visitors. How wonderful to have the beach all to ourselves! Sunscreen and bikinis are put on and the girls go for a lovely swim. Bjørn won’t leave the car and waits until we’re back before he goes for a stroll along the beach. We relax in the sun; life in Madagascar is just wonderful! But what the heck is that dude doing by our car?? We try with a couple of hellos, but he is obviously not the talkative type. Starting to realize what is going on we get on our feet while desperately tying our bikini straps. Feels a bit vulnerable to be only in a bikini… The unwanted guest is trying to get into the car, which Bjørn has locked. He points at the bags inside the car and asks us to open the doors. He has a weapon in his hands – a nunchako. The door at the rear is unlocked but do we really want him to know? What if he takes the whole car? I feel my temper arising… And our guest is getting more and more desperate… I dare to go in between him and the car. Lately, I have heard that I have dangerous eyes, and thought that might be handy at the moment. But, unfortunately, in the crucial moment they let me down. I quickly change the tactic to verbal conflict resolution. Can’t remember what was said really. Have a strange feeling that I spoke English and that he understood nada. But body language is also something, and I honestly think we understood each other rather well. At least I perfectly understood that the best thing to do was to run when he raised the nunchako towards me… The stress level was somehow high and managed to say to Linda that “I’ll run for Bjørn” upon which panic filled her eyes and her message was clear that it was not such a good idea to leaver her behind at this moment! It could have been a beautiful picture of two girls running on a sandy beach in their bikinis, but no. We stumbled across the beach, looking over our shoulders, Linda screaming “Arrêt! Arrêt!” and me shouting for Bjørn.

At least the stranger had left the car. One window broken and no sight of our bags. We get in the car and try to follow the traces of the man, but without any luck. Ask someone leaving close by, but no one, of course, has seen a young man running with two backpacks and a shock-orange beach bag. The police station is the next stop. Have to report it. It is more about insurance money than faith in that the criminal will be caught. In any case, a description of the thief was never asked for so most surely the policemen were of the same opinion. The atmosphere in the police station was rather lazy. We’re asked to write our own declaration of the event – they don’t have paper... It’s better to do as one is told, so we scribble down something in French and get back. Bjørn (fluent in Malagasy) does the talking so we have plenty of time to look around. A shabby room with paint falling off the walls. Garbage is everywhere. The wall behind the counter is full of photos of criminals in handcuffs. Suddenly a rat crosses the floor. In its footstep comes a convicted fellow and is put behind bars. The prison is next door. Another comes to deliver home cooked food and a bottle of water to one of the prisoners. This is how they survive…

Yes, I have less material goods than yesterday, but is it really that much to complain about? And yes, I was threatened, but nobody got physically injured. Don’t I actually have all kinds of reasons to be grateful? The conclusion is therefore; Life is still wonderful here in Madagascar, but the beautiful and desolated beaches I can do without!

Madagascar!

Netter med gresshoppe-sang og hunder med mye på hjertet. Varme og klamme netter under myggnetting. Myggstikk er allikevel et faktum. Andre stikk vet man ikke helt hva er. Sand mellom tærne. Tær som er noe brunere, men mest skitne. Vakre, hvite strender og romantiske solnedganger. "Klorin" med klesvask og desinfisering av frukt og grønt som bruksområde. Baobab trær som ser ut som at de står opp ned med røttene til værs. Lemurer som ser på meg med store uskyldig øyner. Skjønn liten firfirsle som leieboer på kjøkkenet. Hane med rusten stemme på tunet - som med fordel kunne justert klokken. Deilige frukter man ikke vet navnet på. Hushjelp 3 ganger i uka. Ingen vaskemaskin. Vann som er lunket nesten samma hva man gjør. Syngende barn i gatene og på tunet. Over 30 varmegrader. Og midt i fjeset en rosa nese… Jippi!! Eg er på Madagascar!!

Nights filled with the song of the croquets and dogs with lots of things that need to be said. Warm and sticky nights under the mosquito net. But the mosquito bites are still a fact. Other bites are difficult to define. Sand between the toes. Toes that are a little more tanned, but mostly dirty. Beautiful white beaches with romantic sunsets. "Bleach" that is both used to wash clothes and disinfect fruits and vegetables. Baobab trees that look like they’re put upside down with the roots towards the sky. Lemurs that look at me with big innocent eyes. Cute little lizard as tenant in the kitchen. Rooster with a rusty voice in the yard – could undoubtedly reset his watch a little. Tasty fruits that one doesn’t know the name of. Housemaid three times a week. No washing machine. Water that’s lukewarm almost no matter what you do. Singing children in the streets and in the yard. More than 30 degrees Celsius. And in the middle of my face there’s a pink nose… Yippee!! I’m in Madagascar!!